En meningsutveksling over morgenkaffen om hensiktsmessighet og gjennomførbarhet av en av mine utallige ekspansive hageideer avstedkom mitt til idag mest halsbrekkende solo byggeprosjekt. Får man ikke hjelp får man gjøre det selv.
Altså gjøv jeg på, i etterhvert kjent stil: uten plan, uten kompetanse og uten nødvendig utstyr og mannskap. Paco holdt seg på klokelig avstand og ventet på at jeg skulle gå meg tom. Det gjorde jeg. Nedenfor ser man tre bilder. Det første er tatt på det tidspunkt i byggeprosessen da jeg hadde skadet hånden, gått tom for plank, saget feil, oppdaget at jeg burde ha målt før jeg begynte og bare innså at dette faktisk ikke gikk. At det rett og slett ikke var liv laga slik jeg hadde tenkt det. Innsikten kom brått på meg. Fram til da hadde jeg egentlig jobbet med intens energi og uten oversikt over totalbildet. Da jeg rettet opp ryggen, tok et steg tilbake og skjønte at dette var absolutt dead end, og en ufattelig stygg sådan, buldret det fram en latterkrampe som fikk Paco til å komme løpende fordi han trodde jeg hadde skadet meg.
Det var bare en ting å gjøre, og det var å innrømme ståa og be om entreprenørhjelp. De to andre bildene er av terrassebedet ved prosjektets slutt. Det resulterende byggverket har en pen side og en litt mindre flattendende side. Jeg vil bare si en eneste ting: nederste frontvegg ER i water. Det ser bare ikke sånn ut.
Jeg synes resultatet ble veldig bra – og legger merke til takknemlige blomkarser som står klare til å slynge seg nedover byggverket!!
Gleder meg til å se det.
Hilsen Astri
Takk, takk! Sett i front er det en fordel å ha skjeve hornhinner. Men du har rett: blomkarsen ble meget fornøyd med fornyelsen og kom med sin første blomst idag! Velkommen til å se!