Da jeg fylte 50 i fjor, ønsket jeg meg et staudebed av foreldrene mine. Gjett om jeg fikk! En dag kom de kjørende med en drøss med planter som jeg knapt visste navnet på. Mange av plantene var avblomstret og små på det tidspunktet de ble plantet, og ikke fatter jeg hvordan mamma for sjefsplanlegger kunne se helheten for seg den gangen. Men nå har det gått ett år, og alle staudene har i løpet av sommeren bare skutt opp av jorda i en symfoni av farger og former. Jeg strever med å ta et bilde fra en vinkel som gjør at helheten kommer til sin rett. Her er et par forsøk – men det er altså ENDA finere i virkeligheten!
Legg igjen en kommentar